Klokken er åtte på kvelden og jeg står på dekket til M/S Nordkapp og ser Bodø forsvinne i horisonten. Byen jeg vokste opp i og der jeg pleide å sykle til Rønvikfjellet for å se over mot Lofotveggen. Fjellpartiet som man så vidt kunne skimte uansett vær. Om sommeren badet fjellene seg i midnattsol og fortalte med trolsk kraft at dit burde man dra. Men her jeg står og lener meg mot rekkverket, kjenner jeg ingen trang til å dra noen steder i det hele tatt. For selv om ferden ender i Stamsund om et par timer, et av de mange små stedene i Lofoten, er det ingenting som tilsier at dette er noen god idé. Ikke akkurat nå. Det er bitende kaldt. Det er februar. Og det er utafor sesong. Det er meg, noen fastboende på vei hjem og en gjeng amerikanere med platinaforgylte visakort. Men Amerikanerne skal selvfølgelig ikke av. De har dekning til å ta hurtigruta så lenge det er mat og vin ombord.
Med propeller både på babord, styrbord og akter plasserer styrmannen Hurtigruta akkurat der den skal være. Som å lukeparkere en liten el-bil.
Utenfor bildekkets dør står jeg og tripper sammen med noen andre i påvente av at mannskapet mener det er klart for å hente bilene. De måler meg fra topp til tå og jeg kan nesten høre dem tenke: ”Ka i all vide verden ska han karen der i Lofoten nu?”. Ja, hva skal jeg egentlig i Lofoten i februar? Hva er det med et av Norges mest kjente steder som får meg til å kjøre 142 mil fra Oslo midtvinters?
Jo, jeg har ikledd meg allversjakke, ullstrømpebukse, ullsokker og gode hansker for å finne ut hvordan en av Norges mest populære sommerferiedestinasjoner er om vinteren. Fra andre som har vært der i sommermånedene har jeg hørt historier om bobilkøer lange som onde år, trange flaskehalser av noen veier, overivrige utlendinger, fulle campingplasser og smågretne småbarnsforeldre. Om å stå i kø for å gå på do, for å se på kunst, for å parkere, for å fiske. Og så er det alt det vakre ved Lofoten da. Flotte og spisse fjell, grønn og uberørt natur, lune bortgjemte strender, turstier, deilige badeplasser, midnattsol og bølgeskvulp.
Februar, 2011, 8187 overnattinger i Lofoten. Juli, 2011, 109000 overnattinger.
Og da er ikke franskmenn som stopper bobilene der det passer dem, studenter på telttur og sykkelturister som velger mindre overnattingsløsninger talt med. Heller ikke cruiseskip- og hurtigrutepassasjerer som besøker øygruppen i noen timer.
Flere av dem jeg møtte på veien snakket om at man opplever noe nytt og vakkert rundt hver eneste sving. Men i februar er det ikke bare det. Her en kveld mens radioen kranglet med FM- frekvensen og fortvilt prøvde å formidle Neil Youngs “Harvest”, slo det meg at når jeg la de samme svingene bak meg ble jeg i tillegg til denne storslagne naturen, møtt av et vakuum, et mørke og en mystikk. Som en hale hang snøfokken etter meg i det jeg suste gjennom lange veistrekk hvor det eneste beviset for menneskelig tilstedeværelse var røde brøytestikker. Følelsen av kjedsomhet og tomhet har aldri vært så uutholdelig.
Dette er min personlige opplevelse av Lofoten utafor turistsesongen. Det er et dokument av mitt møte med et totalt ukjent sted, og mitt møte med et knippe mennesker som på en eller annen måte er berørt av eller tenker på sommersesongen. Det er et innblikk i hverdagslivet og tomheten. Og ventingen på at det også i år kommer en sommer.
Til info: Nå er tonen en helt annen. Lofoten har mer eller mindre blitt en helårsdestinasjon, og vinterens vakuum og mørke akkompagneres nå av turister og utforkjøringer.  Lofoten, februar, 2019.
Back to Top